Norge og Danmark var forent i perioden 1380 til 1814, i totalt 434 år. Det var da kong Håkon Magnus VI Magnusson døde i 1380 at det ble slutt på kongedømmet Norge, og unionen med Danmark ble et faktum. Håkon var gift med Margrete, datteren til kongen av Danmark, Valdemar Atterdag. Parets eneste barn, Olav (1370–87), ble kronet til dansk konge i 1376 og Norge ble arvet etter faren i 1380. Olav ble dermed den første unionskongen i en union som skulle vare i 434 år. Dog hadde ikke Olav noe han skulle sagt, da det var hans mor Margrethe I som regjerte Norge–Danmark.
Kalmarunionen
Dronning Margrethe var den fødte leder, og presterte å samle de nordiske rikene under seg i 1397. Dette ble starten på Kalmar-unionen, hvis styre etter Margrethe gikk til kongen av Danmark. Mens forholdet mellom Norge og Danmark var stabilt, var Sveriges deltakelse i unionen preget av strid og opprør mot danskekongen. Sverige forsøkte stadig å bryte ut av unionen, og klarte dette i 1523. Sverige ble Norge–Danmarks bitre erkefiende. En bilateral avtale ble inngått mellom Norge og Danmark. Dette var den såkalte Bergenstraktaten, med Christian I som konge. Styreformene varierte over tid, og i 1660 ble Norge en provins under Danmark.
Norge, Danmark og Tyskland
I en periode var også Norge–Danmark i union med Tysklands Schleswig, der Schleswig var et hertugdømme og Holstein et len. Unionens tre områder ble ofte referert til som den «kongelige» delen (Danmark–Norge) og «hertug»-delen (Schleswig-Holstein). Unionen bestod altså av nordmenn, dansker og tyskere eller «schleswig-holsteinere», som de også ble kalt. For å gjøre forviklingen enda større, bestod unionen også av islendinger, færinger, grønlendere, orknøyinger og shetlendinger i perioden 1468–1469. Mange styreformer og endringer gjennom middelalderen krevde en opprydning, og reformasjonen i 1536 satte klare grenser for Norge som en del av unionen med noe selvstyre, men underlagt dansk riksråd.
Norges lover og Danmarks lover
Selv om unionen mellom Norge og Danmark ble styrt fra København, fikk Christian V innført et nytt lovverk i 1687. Norge og Danmark fikk hver sin lov. Inntil da ble Magnus Lagabøtes landslov regnet som Norges grunnlov. Under hele unionstiden titulerte de norske og danske kongene seg som «konge av Danmark og konge av Norge», mens hele unionen ofte feilaktig ble ansett som ett rike: Danmark! I 1814 måtte Fredrik VI gi avkall på provinsen Norge ved Kielerfreden, da kongen befant seg på tapersiden under Napoleonskrigene. Unionen ble avsluttet, men danskekongen klarte å beholde Grønland, Færøyene og Island.
Norge, Sverige og Danmark
434 år under Danmark medførte store verdier for Norge i form av utvinning og eksport av jern, kobber, sølv og tømmer til Danmark. Dette bidro blant annet til å finansiere krigene mot erkefienden Sverige. Selv importerte Norge korn fra danske bønder, noe som ble rimelig kost for nordmenn når tidene var som tøffest. Unionen mellom Norge og Danmark gjorde at Sverige aldri kunne underlegge seg kongeriket Norge, selv om Norge var i union med Sverige i hundre år. Imidlertid klarte de å ta til seg Jemtland, Herjedalen og Båhuslen. Fra danskene tok de området Skåneland i besittelse.
Union med Sverige
Den danske provinsen Norge kunne i 1814, med Eidsvoll-mennenes harde innsats, danne et eget kongerike i union med Sverige. Unionen varte i snaue hundre år, og la grunnlaget for et selvstendig Norge i 1905. I over hundre år har Norge vært helt selvstendig, men fortsatt bærer vi preg av den danske unionen blant annet med språket vårt. Bokmål er en direkte etterkommer av det danske språk, og flere av den eldre generasjonen skriver til stadig norske ord på gammeldags vis, eller på dansk vis. Fra unionen med Sverige er det derimot lite i dag som minner om akkurat dette!