Den norske modellen er noenlunde kompleks. Den kan kjennetegnes som en blanding av kapitalistiske trekk og sosialistisk trygghet. Det er snakk om sterke fagforeninger i en velfungerende velferdsstat, der myndighetene samarbeider med både store organisasjoner og enkeltindivider. Og midt i den kapitalistiske bevegelsen er det likevel rom for minst mulig lønnsforskjell mellom folk flest, og stadig bedre arbeidsrettigheter. Og ikke minst, så har Norge klart å holde en meget lav arbeidsledighet, som i januar i år lå på kun 3,9 %, litt lavere enn USA og betydelige lavere enn «söta bror» Sverige. Hvordan er dette i det hele tatt mulig?
Store forskjeller mellom andre kapitalistiske land og Norge
Hvis vi tar en titt på hvordan politikken er systematisert i andre kapitalistiske land, som for eksempel USA, ser vi noen vesentlige forskjeller. Mens Norge nyter av noe vi kaller for universellprinsippet – som sørger for at ytelsene skal deles likt mellom alle borgere – har USA utviklet seg annerledes. Kun de som betaler seg inn får nyte de fleste fordelene. Dette har gjort at USA er et mye mer segregert samfunn. I en verden der de rike blir stadig rikere og de fattige blir fattigere, har Norge klart å ta vare på folk flest og med det har klart å opprettholde middelklassen.
Fagforeninger og deres makt
De overnevnte fagforeningene har arbeidet systematisk og forhandlet med næringslivsorganisasjoner i mange år for å oppnå mest mulig likhet og rettigheter. Sentrale lønnsforhandlinger, som først oppstod på 30-tallet – i motsetning til bedriftsbestemte lønnssatser, har spilt også en viktig rolle i dette. Disse faktorene har gjort det mulig for Norge å ikke være et delt samfunn der middelklassen holder på å forsvinne. Det er interessant å bemerke at studiene viser ingen forskjell i økonomisk utvikling mellom land der lønnsforskjellen er liten og land som bruker økonomisk kompensasjon som insentiv. Dette tyder på at arbeidere motiveres av andre ting enn økonomisk vinning.
Det svarte gull
Til tross for den norske modellen, ville det ikke vært snakk om et økonomisk eventyr uten oljen. I begynnelsen av 60-tallet var det svært få som hadde troen på en solid petroleumsnæring i Norge. Rapporter hadde konkludert at det var lite sannsynlig med kull- og oljefunn på norsk sokkel. Da Balder i 1967 stod for det første oljefunnet, tok det i overkant av tretti år før den ble lønnsom. Det er ikke lengre mange som tviler på norsk petroleumsvirksomhet sin lønnsomhet lenger. På det nåværende tidspunkt skaffer oljenæringen Norges viktigste inntekter til statskassen. Og det er nemlig denne statskassen som forer oljefondet, som er hovedpilaren til velferdsstaten.
Petroleumsnæring som statens hovedinntekt og fremtiden
Vi har allerede etablert at oljevirksomheten er det største bidraget til statskassen. Skal vi tro Norsk Petroleum, vil den fortsette å være Norges hovedinntekt i minst ti år til. Blant miljøforkjempere derimot, er det ikke noen fremtid i oljebransjen. Klima- og miljøbelastningen er stor, selv om utviklingen av olje- og gassproduksjon har gjort det mer skånsomt enn det en gang var på 60-tallet. Hva skal Norge da leve av om ikke nye områder i nord skal åpnes for petroleumsvirksomhet? Havbruk anses for å femdoble seg i verdi om noen få år. Norge har eksportert sjømat for en rekordverdi av 99 milliarder kroner i 2018.
Arbeidsplasser
Det andre området hvor Norge kan utvikle sin økonomi på, er gjennom kvalitetsbasert turisme. Denne type næring er en av de med raskest voksende på verdensbasis. Hoved-ulempene med turistnæringen er miljøets fotavtrykk og en stadig større internasjonal konkurranse. Det å finne en balanse mellom dyktige priser og kvalitetsturisme er nok en utfordring, men det er mye fremtid i toppkvalitets opplevelser, et unikt mattilbud og høyt servicenivå. Turisme skaper mange arbeidsplasser i form av restauranter, overnatting, turistattraksjoner og turistguideservicer, blant annet. Et industri med seriøse aktører kan bidra til stor verdiskaping, noe som skal sørge for å opprettholde den solide personlige økonomien i Norge mange år fremover.