Vår nasjonalsang, som vekker stolthet og følelser i sport og på vår nasjonaldag, ble til under oppbyggingen av nasjonalfølelsen og selvstendighetsfølelsen i Norge. «Ja, vi elsker dette landet» ble skrevet som et dikt av Bjørnstjerne Bjørnson i flere trinn, men den første versjonen ble til i 1859. Richard Nordraak, Bjørnsons fetter, tonesatte diktet for mannskor i 1863. Året etter ble den for første gang spilt under 17. mai, da 50-årsjubileet fra frigjøringen i 1814 ble feiret. Sangen har aldri blitt vedtatt som offentlig nasjonalsang, men har med årenes gang blitt den mest anerkjente av nasjonalsangene som dukket opp under framveksten av nasjonalfølelsen.
«Norsk Fædrelandssang»
Bjørnson publiserte først sangen som et dikt i Aftenbladet 1. oktober 1859, og kalte den «Norsk Fædrelandssang». Den var tiltenkt Kong Carl 4. i forbindelse med åpningen av Stortinget, og Kong Carl ble beskrevet som «Norges konge» i stedet for «Norge og Sveriges konge» som Bjørnsons syn på norsk selvstendighet. Teksten dukket opp som et resultat av en krise i unionen med Sverige og utpeking av ny stattholder, som var uønsket av nordmenn. De mente at et slikt embete ville undergrave Norges selvstendighet og likeverd med Sverige i unionen. Den opprinnelige utgaven av diktet inneholdt blant annet en seksjon som handlet om Kong Carl 4. – Norges konge.
Ny versjon for skandinavisk samhold
Noen år senere kom Danmark og Tyskland i konflikt angående områdene Slesvig og Holsten opp, og Bjørnson omarbeidet diktet for å gjøre det til et innlegg i striden. Han kalte det ikke lenger «norsk fædrelandssang», men «fædrelandssang», og ønsket å understreke skandinavisk samhold og forsoning. Han fjernet derfor delen om Kong Carl, og la til to nye strofer, «nu vi staa tre Brødre sammen / og skal saadan staa!». Det ble deretter publisert i Illustrert Nyhetsblad den 20. desember 1863. Manuskriptet for denne versjonen ligger på Gunnerusbiblioteket, som på den tid var biblioteket til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, som nå tilhører Universitetsbiblioteket for NTNU i Trondheim.
Mer revidering og endelig versjon
Bjørnson omarbeidet diktet enda mer utover 1860-tallet, da det ble gjort forsøk på å gjøre om den norske grunnloven i en mer unionsvennlig retning. Hans protester på dette kom til uttrykk i den ny-reviderte versjonen som ble publisert i hans diktsamling «Dikte og Sange» i 1870. Bjørnson påpekte med denne versjonen nordmenns vilje til å forsvare sin selvstendighet og frihet ved blant annet strofene «vi heller landet brænte, / end det kom til fald». Dette er stående som Norges nasjonalsang i full versjon den dag i dag, og står på sitt fulle i åtte vers. Kun det første og de to siste versene av diktet brukes i nasjonalsangen.
Melodi og framføring
Richard Nordraak var 21 år gammel da han lagde melodi til Bjørnstjerne Bjørnsons dikt. Han brukte den originale teksten fra 1859 som grunnlag, og dette ble fremført første gang på grunnlovens femtiårsjubileum den 17. mai 1864 på Eidsvoll av 24 medlemmer fra hovedstaden Kristianias største kor; Den norske Studentersangforening, Kristiania Haandverkers Sangforening og Handelsstandens Sangforening. Fra høsten dette året ble sangen brukt i offentlige anledninger og dukket snart opp i sanghefter og skolesangbøker. Noen endringer ble gjort av mannskordirigenten Johan Dietrich Behrens, som ledet framføringen under feiringen på Eidsvoll den 17. mai 1864. Han har lagt igjen notater på det originale manuskriptet.
Senere betydning av sangen
Sangen ble styrket som nasjonalsang i siste halvdel av 1800-tallet under unionsstriden, og enda mer under andre verdenskrig fra 1939–45. Nasjonalsosialistiske myndigheter prøvde å forhindre at sangen ble brukt i offisiell sammenheng. Deler av Bjørnsons dikt ble skrevet inn på blant annet diverse postkort og den gamle regjeringsbygningen i Oslo. En minnetavle til minne om Bjørnstjerne Bjørnson ble skrevet av Gerhard Gran og montert ved lyststedet Wernersholm i Bergen, hvor Bjørnson skrev diktet. Sangen har fått kritikk for å være utdatert, men den omhandler og har spilt en stor rolle i en stor og essensiell del av norgeshistorien og byggingen av dagens Norge; frigjøringen og selvstendigheten.