Vi kjenner i dag Norge som et av de aller fremste landene når det kommer til utviklingen av sosial rettferd og likestilling. Land som ikke kan skryte av de samme tilstandene bruker gjerne Norge som et referansepunkt for hva en bør streve for å oppnå, og politikere verden rundt har som vane å skryte av vår nasjon. Men Norge har en lang og rik historie, og vi har ikke alltid opprettholdt slike standarder. Også vår lille nasjon har en historie som innebærer diskriminering og forfølgelse, samt en lang kamp for å skulle oppnå den likestillingen vi nyter godt av i dag.
Likestilling på 1800-tallet
Kampen for å oppnå likestilling har i mange tilfeller startet opp for fullt da kvinner begynte å kjempe for sine rettigheter. I Norge på 1800-tallet var det stort sett helt uvanlig å se skildringer mellom forskjellene som eksisterte mellom kjønnene, så saken ble sjeldent brakt til lyset. Den første store endringen i denne normen fant sted på midten av 1850-tallet, da Camilla Collett begynte å utgi sine romaner med fokus på forskjellene i behandlingen mellom kvinner og menn i Norge. Mot slutten av 1880-årene begynte likestillingen for første gang å få politisk gjennomslag, som f.eks. da kvinner fikk tilgang til norske universiteter.
Organisasjoner og stemmeretten
Da forskjellene mellom kjønnene først ble brakt til lys skjedde det fort en endring i holdningene våre. Mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet begynte det å oppstå en rekke organisasjoner som hadde som mål å kjempe for likestilling mellom kvinner og menn. Eksempler på disse organisasjonene er Norsk Kvinnesaksforening, Kvindestemmeretsforeningen, og Norske Kvinners Nasjonalråd. Aktivismen som ble utført av disse organisasjonene, samt lederskikkelser som Gina Krog, førte i 1913 til et av de aller største gjennombruddene i historien til den norske likestillingen – kvinner fikk for første gang samme rett som menn til å stemme og stille til valg.
Prøvelser for kvinner i arbeid
Til tross for at kvinner tidlig på 1900-tallet mottok mange grunnleggende rettigheter, slik som retten til å stemme, var det fortsatt en rekke faktorer som bidro til sterke urettferdigheter mellom kvinner og menn i Norge. En av de mest prominente eksemplene på dette var hvordan kvinner ble behandlet i arbeidslivet. Lovverk slik som den norske samskatten gjorde at det ofte var lite lønnsomt for kvinner i landet å ha lønnet arbeid, og det var lovlig for arbeidsgivere i landet å si opp sine kvinnelige ansatte dersom de skulle velge å gifte seg, noe mange kvinner naturligvis gjorde.
Likestilling som institusjon
I løpet av 50-tallet gjorde aktivisme fra norske kvinner det lettere for kvinner å klare seg i arbeidslivet, blant annet ved å avskaffe samskatten. Men det var først på 70-tallet at et av de aller viktigste stegene i riktig retning ble tatt. Det var nemlig rundt denne tiden at likestilling ble institusjonalisert, og implementert inn i driften av den norske staten, i hovedsak på grunn av sterk aktivisme fra norske kvinner og organisasjoner. Likestillingsrådet ble etablert som et offentlig organ i 1972, og ble lovhjemlet i 1978, rundt samme tid som da Likestillingsloven endelig ble vedtatt av staten.
Likestillingen i dag
Norge regnes som sagt i dag som et av de aller fremste landene i verden når det gjelder likestilling. Vår nasjon er hjem til en lang rekke organisasjoner, både på sivil og politisk basis, som har for mål å styrke likestillingen mellom kvinner og menn, samt gi støtte til ofre av forskjellsbehandling. Vi kan også skryte av å ha offentlige virksomheter som har som mål å skulle fremme likestilling og sosial rettferd i landet, noe mange andre nasjoner rundt om i verden dessverre mangler. Vår vei til likestilling var lang, og vi vil forhåpentligvis klare å bevare vår framgang.