Norge er mildt sagt et velstående land, og dette er ingen tilfeldighet. Om vi tenker tilbake kun et par generasjoner, vil vi fort finne en helt annen verden enn den vi kjenner i dag, og den norske økonomien var nærmest ugjenkjennelig. Grunnen til dette er selvsagt at vi ikke enda hadde sett begynnelsen på det særdeles berømte norske oljeeventyret. Vi som nordmenn har vært mer heldige enn de fleste andre kan skryte av å ha vært, da vi har kunnet nyte godt av våre naturressurser, til den grad at vi som nasjon gagnes av veldig god økonomi, både personlig og statlig.
Tidlig oljeindustri
På 1950-tallet hadde ikke Norge noen oljeindustri å skryte av, men det ble funnet reservoarer rundt om i verden som fungerte som en indikasjon på at det kunne være lignende forekomster i Nordsjøen. Det ble i 1959 funnet et stort funn av gass ved Groningen i Nederland, og med tanke på geografiske faktorer ville det vært logisk om noe lignende fant sted i Nordsjøen. Det foregikk rundt denne tiden leteboring og produksjon til havs både utenfor kysten av Nederland og i Mexicogolfen. Det ble påbegynt boring i Nordsjøen med lignende teknologi, men det viste seg fort at området krevde andre metoder.
Nordsjøens potensiale
Etter at det ble funnet store forekomster av gass utenfor kysten av Nederland ble den kollektive oppmerksomheten til oljeselskapene umiddelbart rettet mot Nordsjøen, av geografiske årsaker. Oljeselskapene tok fort kontakt med alle landene som har territorium i Nordsjøen, og Norge var selvsagt en av dem. På denne tiden hadde en mann ved navn Trygve Lie blitt tilegnet et spesialoppdrag fra regjeringen – han hadde nemlig blitt bedt om å arbeide for å skulle få utenlandske investorer og industrier til å investere i det norske næringslivet. Og takket være utviklingene på oljefronten, kom det første tilbudet fra Phillips oljeselskap i 1962.
Hva tilhører hvem?
Trygve Lie lyktes utvilsomt i sitt oppdrag om å bringe utenlandske investeringer til den norske industrien – men dette førte til en rekke spørsmål som hvem det er som eier hvilke respektive territorier. Det oppstod ingen problemer med å skulle oppklare hvilke kystnære territorier som tilhører hvem, men resten av områdene i Nordsjøen måtte tildeles de forskjellige landene ved hjelp av en rekke forskjellige avtaler mellom landene i området. Det var først i 1963 at Norge erklærte at havbunnen, samt alle eventuelle forekomster i dette området, tilhørte den norske staten. Dette var uten tvil en avtale som kom til å gagne vår nasjon.
De første funnene
De store avtalene mellom de forskjellige landene med grenser til Nordsjøen fant sted mot midten av 60-tallet, men det var enda en stund til de første bærekraftige funnene skulle bli oppdaget. De første brønnene som hadde som mål å skulle lete etter forekomster i Nordsjøen innen det norske territoriet ble etablert i 1966, men det var først i 1969 at det første store funnet ble oppdaget. Det første bærekraftige funnet ble nemlig oppdaget i 1969, av Phillips oljeselskap. Det var riggen Ocean Viking som gjorde dette avgjørende funnet ved Ekofiskfeltet, som skulle komme til å endre norsk historie for alltid.
Utviklingen av oljeeventyret
Etter de første store funnene ble de norske olje- og gassfeltene på norsk jord kontrollert av firmaer fra utlandet, til forskjell fra norske selskaper. I løpet av denne tiden ble det iverksatt en rekke tiltak for å skulle styrke det norske oljemiljøet. Et av disse tiltakene var grunnleggelsen av Statoil. Statoil ble opprettet i 1972, og fikk i lengre perioder mandat over store områder av funnene i det norske området av Nordsjøen. Denne utviklingen, samt opprettelsen av Statoil i 1972, spilte store roller i utviklingen av det norske oljeeventyret, og førte etter hvert til at Norge nyter godt av den gode økonomien vi kjenner i dag.