Fra 1814 til 1905 var de to kongerikene Norge og Sverige bundet sammen av en felles konge. Gjennom et konstitusjonelt monarki ble Norge styrt fra Sverige av totalt fem ulike konger. Men unionen mellom Norge og Sverige var ikke helt som den forrige unionen med Danmark. Norge hadde denne gangen langt mer frihet over eget land. Norge fikk i 1814 sin egen grunnlov, og til en viss grad respekterte de svenske kongene dette. Det kom også etter hvert noen konger som gjorde unionen populær både i Sverige og i Norge. Blant annet har Oscar I sin berømte morgengave, bestående av nye flagg og riksvåpen.
Misnøye i unionen
Etter grunnloven skulle kongen velge sin regjering. Han holdt til i Stockholm, noe som betydde at den norske regjeringen også måtte holde til her. Dette var kun et av mange irritasjonsmomenter. Grunnloven i Norge og Sverige hadde på denne tiden mange forskjeller, hovedsakelig da at Norge sin var mer radikal og demokratisk. Under Oscar II ble stortinget mye sterkere radikalisert, mye takket være partiet Venstre som støttet folkestyret fremfor monarkiet. På siden hadde vi Høyre som støttet unionen så lenge landene ble likestilte. I 1884 ble parlamentarismen innført på stortinget, og en kamp om konsulatvesen satte inn i 1895.
Krigstrusler
Kampen om et norsk konsulatvesen var ikke noe som falt i smak på den svenske siden. Dette var noe som førte til ikke bare store diskusjoner, men også krigstrusler fra svensk side. Umiddelbart trakk Norge seg tilbake, men denne konflikten ville vise seg å være en av byggeklossene til frigjøringen som skulle komme. Høyre og Venstres samarbeidsregjering måtte i 1905 bryte samarbeidet med den svenske regjeringen, og gikk inn for mer direkte konfrontasjon. Når kongen nektet å sanksjonere en ny konsulatlov og viste manglende evne til å kunne forme en ny regjering, anså det norske stortinget unionen som oppløst.
Frigjøringen i 1905
Men unionen er ikke oppløst kun fordi den norske regjeringen ønsker det slikt. Sverige godtok ikke oppløsningen, noe som førte til måneder med dårlig stemning mellom landene fram til Karlstadforhandlingene i september 1905. Som et kompromiss ble forhandlingene lagt midt mellom de to hovedstedene, i Karlstad. Forhandlingene hadde fem hovedpunkter for en rettferdig oppløsning av unionen: Grensefestninger og nøytral sone, transittrafikk, reinbeite, vassdrag og tvistemålsavgjørelse. Grensefestninger og nøytral sone var naturligvis det som fikk mest oppmerksomhet. Blant annet endte den uoppsigelige nøytrale sonen med demilitarisert sone ved grensen og nedlegging av grensefestningene. Den 23. september endte Karlstadforhandlingene fredelig.
Uenighet om forhandlingene
Etter Karlstadforhandlingene ble forhandlingen drøftet og behandlet på det norske stortinget den 7. oktober og den 9. oktober. Selv om forhandlingene hadde endt i frigjøring for Norge var det fortsatt misnøye på Stortinget. Spesielt på venstresiden mente flere at de norske representantene ikke hadde stått for sin sak. Flere mente også at det var bedre å gå til krig enn å vise underlegenhet og rive grensefestningene. Men allikevel ble forhandlingene stemt inn i stortinget. Unionen var først offisielt over når Oscar II skrev under på papirene som erklærte Norge som en fri og uavhengig stat den 26. oktober 1905.
Etter unionen
Det viktigste med unionen mellom Sverige og Norge var at den endte fredelig, gjennom diskusjoner, krigføring kun med penn og tale og forhandlinger mellom ledere. Ikke ofte opp gjennom historien har vi sett like fredelige unionsoppløsninger, selv ikke den dag i dag. Vi i dag kan takke de sentrale personene under Karlstadforhandlingene for et avslappet forhold og et godt samarbeid mellom de to nasjonene i dag. Etter unionen kom en ny følelse av nasjonalisme og et fenomen kalt «den nye arbeidsdagen» i Norge. Dette var følelsen av noe eget og et ønske om å bygge opp landet igjen.